For en dag i Genève. Jeg spiser frokost sammen med en fagforeningsleder for journalister i Somalia, får en times lang avtale med Deputy General Secretary for den internasjonale lærerorganisasjonen og jeg tilbringer hele kvelden sammen med en hot-shot i Fair Trade. Og innimellom dette holder jeg meg oppdatert på debatten om anstendig arbeid i globale leverandørkjeder.
Den store salen i FN-bygninga i Genève er imponerende. Jeg har inntatt plass på galleriet og tatt på meg høretelefonene. Alt som sies blir oversatt til fem språk, noe som selvsagt gjelder i alle møterom. Snart skal Haldis Holst, Deputy General Secretary i Education International, legge fram et fem minutters budskap fra den internasjonale utdanningsorganisasjonen.
Innimellom alle forhandlingene og møtene jeg følger disse dagene, blir det interessant å høre hvilke utfordringer Education International ser, og hva som blir løftet frem på verdens største konferanse om arbeidsliv. Og hvordan utdanning blir presentert inn i hele debatten om social justice, end to poverty og decent work. Jeg og Magdalena Borgermo fra Lærerforbundet i Sverige har fått en avtale med Holst denne ettermiddagen.
Det må være spesielt å stå på talerstolen i en slik sal, men Haldis Holst har tydeligvis gjort det før. Hun er klar og trygg i innlegget sitt.
«Education International is the global union federation for more than 30 million teachers, academics, researchers and education support personnel”
Åpner hun med, før hun går konkret til verks på hvorfor utanning med kvalitet er så viktig for så mye.
Verden må verdsette lærere i større grad og øke deres status. Lista over at grunnleggende rettigheter for lærere brytes er deprimerende lang.
Lærere og utdanning er deler av løsninga for mange av sakene i FN’s bærekraftsmål. Utdanning med høy kvalitet er deler av svaret på fattigdom, når det gjelder ulikhet, barnearbeid, klimaendringer og ikke minst utdanningsmålet i seg selv.
Lærere spiller en nøkkelrolle og er en viktig faktor blant annet for å hindre ekstremisme.
Vi ser i mange land at lærernes rettigheter ikke blir ivaretatt. Finanskrisa har også vært en unnskyldning for land til å fjerne grunnleggende rettigheter. Vi ser det også her, internt i ILO, at en del representanter fra arbeidsgiversiden og fra myndigheter samles i et angrep på streikeretten.
Det er en økende tendens til at lærere ikke får faste jobber. Vikariater og korte kontrakter erstatter den trygge tilhørigheten på en arbeidsplass. Det er også et stort press på privatisering, målstyring, standardisering av utdanning og en innsnevring av pensum og skolens samfunnsmandat. Disse elementene er deler av en nedadgående spiral mot lavere kvalitet på utdanning. Med denne utviklinga vil vi se at undervisning vil bli mindre profesjonell, noe som igjen vil føre til lavere status.
Haldis Holst siterer Guy Ryder fra Education Internationals siste kongress: “Social justice and decent work cannot be realized if quality education is denied”.
Utdanning med høy kvalitet kommer ikke av seg selv, men krever kvalifiserte og velutdannede profesjonelle. Lærere må bli høyere ansett i samfunnet og den profesjonelle autonomien må bli respektert.
Hun avslutter med å henvende seg direkte til myndighetene: “utdanning er ingen handelsvare og ditt land må fortsette å investere i offentlig utdanning med høy kvalitet og dere må lytte til lærerne gjennom fagforeningene.
Jeg og Magdalena treffer Haldis Holst i kafeen utenfor den store salen.
Hun er bekymret for det voldsomme presset på privatisering av utdanning. Vi ser store multinasjonale selskaper som presser seg inn i markedet for utdanning, og privatiseringa utgjør et demokratisk problem. Selskapene kutter kostnadene på utdanningen ved å ansette mennesker uten formell kompetanse, ved å bruke ferdiglaget og standardisert materiell, som gjerne er produsert i USA og som ikke stemmer overens med den kulturelle konteksten undervisningen foregår i.
Arbeidet mot kommersialiseringa må gjøres svært nøye. Det er voldsomme krefter som har fått grep, og det må jobbes med å få en forståelse for hvilke konsekvenser denne nedadgående spiralen på kvalitet har. Utdanning må være under offentlig kontroll, det må være offentlig finansiert og ikke minst skal utdanning være gratis for alle. Aktører som Pearson, for eksempel, gjør hva de kan for at de likevel skal kunne ta skolepenger.
Liberia, for eksempel, sier Holst, har lagt hele skolesystemet ut på anbud.
Det meste av arbeidet Education International driver med er lite synlig. Haldis nevner rettighetsarbeidet, brudd på konvensjoner i 40 land, retten til å organisere seg, for å nevne noe.
I en bisetning forteller hun at alle kontakter EI har i Iran enten er fengslet eller er i eksil.
Det setter ting i perspektiv. EI har jobbet mye de siste årene opp mot myndighetene i Bahrain, hvor fagforeningslederen for lærerne ble fengslet etter å ha oppfordret til en fredelig politisk demonstrasjon. Han satt fem år i fengsel og ble blant annet utsatt for tortur. Denne saken ble også fulgt opp av Amnesty International. Les mer om saken her.
Utdanning er blitt en handelsvare
En av de virkelig store utfordringene man ser angående global utdanning er, som Haldis Holst gjentatte ganger sa, privatisering og kommersialisering.
Under behandlinga av ILO-rapporten, The CEART-report, som omhandler læreres arbeidsvilkår og utdanning, uttalte generalsekretæren i den kenyanske lærerorganisasjonen at
“We are facing a strategic attack on education today, as the business incursion into education and the outsourcing of State responsibility to private companies is a threat to equity, inclusion, development and peace”
Flere multinasjonale selskap har sett de enorme mulighetene som ligger i utdanningssektoren, og er tungt inne i store land som USA og Storbritannia , og ikke minst i en rekke utviklingsland. Realiteten er at i mange land har kommersielle selskaper allerede tatt over store deler av utdanningssektoren, og selv de aller fattigste må betale for barnas utdannelse.
Jentene spesielt utsatt
Vi vet at private skoler som tar betaling vil hindre spesielt jenters tilgang til skolegang. Hvis fattige familier må velge hvilket av sine barn de skal sende på skole, er det stor sannsynlighet for at jenta ikke vil bli prioritert.
At utdanningssektoren er kommersialisert og et ettertraktet marked for private selskap er likevel ikke overraskende når man hører hvor store beløp det er snakk om:
Drøyt 40 tusen milliarder har Education International anslått verdien av forretninger på utdanningsfeltet, et surrealistisk tall, som dessuten er kraftig voksende.
TISA-forhandlingene
I dokumenter fra de såkalte TiSA-forhandlingene, kommer det frem at Norge, sammen med Colombia, New Zealand og Australia, går inn for å innlemme utdanningstjenester med som en del av en ny internasjonal handelsavtale. Flere av de andre 50 landene i forhandlingene har gått imot forslaget.
Utdanning er ikke en handelsvare. Det bør være utdanningspolitiske og ikke handelspolitiske avveininger som skal styre utdanningssystemet. Det er derfor svært kritikkverdig at Norge tilsynelatende presser på for å utvide virkeområdet for avtalen til å omfatte private utdanningstjenester.
Haldis haster videre til nye oppdrag, jeg og Magdalena går til våre respektive komiteer. For min del sitter jeg og lytter til en maktkamp mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter – for å få til mer bindende avtaler i de globale produksjons og handelskjedene. Det er sterk kost, og jeg kommer tilbake med en analyse av denne debatten senere.
Om utdanning, arbeidsliv og fagbevegelse 